Kilde: Løiten Brænderi
Det er ingen som med sikkerhet kan si når brennevinet kom til Norge for første gang, men det skjedde trolig en gang på 1300-tallet da drikken sakte bredde seg fra Arabia. Da var brennevin en ytterst kostbar og sjelden importvare, det var medisin, og det skulle etter sigende kunne kurere alt.
«Non agunt nisi fluida» -devisen betyr: «Det er kun flytende saker som virker». Og ble derfor et naturlig slagord for bl.a. Akevitten fra Løitens Brænderi som vi nå skal høre om.
Mot indvortis Kranchdom. At drikken beholdt denne statusen i alle fall i to hundre år, går fram av et brev som høvedsmannen på Bergenhus, hr. Eske Bille, sendte erkebiskop Olav Engelbrektsson i 1531. I brevet forteller hr. Bille at han oversender noen edle dråper «som kallis Aqua vit» og som kan kurere «alle hende Kranchdom som iht Menniske kandt haffue indvortis». Allerede her ser vi det latinske navnet «Aqua Vitae» i bruk, det betyr direkte oversatt «livets vann» - og dette navnet har blitt stående selv om brennevinets helbredende kvaliteter forlengst er blitt avsannet. Så veldig lenge siden det ble avsannet er det forresten ikke, under forbudstida, fra 1919 til 1926, kunne brennevin bare skaffes legalt på resept fra lege...
Edle dråper fra Hedemarken - Ikke før omtrent hundre år etter hr. Billes brev begynner hemmeligheten ved fremstillingen av de edle dråper å bli kjent utover landet, og den brer seg etter hvert også til Hedemarken. Den første gang vi med sikkerhet vet at det fantes apparatur for brennevinsproduksjon i Løten var i 1693. Drøye 60 år etter, i 1756, tyder kildene på at det fantes brennevinsapparat på hver eneste gard i bygda… Hva var så grunnen til denne rivende utviklingen, og hvorfor akkurat på Hedemarken og spesielt i Løten ? Det er i alle fall lite som tyder på at Hedmarkingene var spesielt drikkfeldige, så forklaringen må nok ligge andre steder:
Råvarer og marked - For det første hadde Løten, da som nå, rikelig med korn, og i begynnelsen var dette eneste råvare i brenneprosessen. Riktignok hendte det at det var uår der avlingene slo feil. Dette førte til flere forbud av to-tre års varighet på begynnelsen av 1700-tallet, men stort sett var avlingene bra over Hedemarken selv i dårlige tider, og Løtensokningene brente ufortrødent videre, forbud eller ikke.
For det andre fantes det et marked; avstanden til Østerdalen - der korn så å si konstant var en mangelvare - var kort, og det visste Løtensokningene å utnytte. Brennevinsfremstillingen var med andre ord en viktig attåtnæring for bøndene, som allerede på denne tiden eksperimenterte med ulike smakstilsetninger i form av fenikkel, karve og andre krydderier.
Fyll, forbud og forordninger - I 1756 ble det igjen innført forbud mot brenning i Norge. Dette tok man i Løten med knusende ro og brente som før. Det var jo slett ikke første gang noe slikt skjedde. Denne gang skulle imidlertid forbudet vare helt til 1816, og grunnen var ikke kornmangel, men at fyll hadde blitt et problem så å si over hele landet. Det skulle bli 60 turbulente år for Løtenbøndene, år med stadig nye ransakelser, beslag og anmeldelser for brenning. I 1816 gjorde så myndighetene helomvending, og satset på beskatning av brenning og krav om minstekvanta ved salg heller enn forbud. Stadig strengere lover og forordninger innføres, og småbrennerienes tid er for alltid forbi i og med Lov angaaende Brændeviins Tilvirkning og Omdestillation av 1848. Den krever et minste produksjonskvantum på 1500 potter (1448 liter) pr. døgn, en umulig mengde for et gårdsanlegg. Dermed lå veien klar for bondesamvirket Løiten Brænderi, som ble opprettet i 1855, på en tid da poteter også var i ferd med å overta som råvare, - heller ikke dette noen mangelvare i distriktet.
Karve, Løwlie og etablering i Hovedstaden - Allerede i 1856 produserte Løiten Brænderi et utvalg likører, karveakevitter og andre ferdigvarer. Det fortelles imidlertid at mange av produktene langt fra var velsmakende, og at Anders Løwlie, bestyrer fra 1865 til 1924, tidlig fattet interesse for å forbedre dem. Akevitten skulle likevel bli hans hjertebarn, han eksperimenterte stadig med kryddertilsetninger og han reiste på flere ekspedisjoner for å finne de beste urtene. Karven som skulle danne basis for Løitens etter hvert så berømte akevitt fant han for eksempel på Dovre.
Etter hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man besluttet å opprette en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XII gt. 7, der Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. Dette ga rimeligere transport, i og med at man bare fraktet ren 96% sprit fra Løiten til hovedstaden, det ga en egen engros-avdeling nær utsalgsteder og utskipningshavn, og det ga nærhet til forskningsmiljøene. På Løiten Brænderis Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon under Anders Løwlies dynamiske ledelse, og der ble Løitens berømte akevitter utviklet til sin endelige fullkommenhet. Oppskriftene som ble utviklet der, og som senere ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, voktes i dag nidkjært av nevnte statsinstitusjons produksjonsselskap Arcus, som krydrer etter nøyaktig de samme reseptene i dag som den gang.
Brenneriroa heter - pussig nok - området rundt gamle Løiten Brænderi, som ble grunnlagt i 1855. I dag er det kun en spritfabrikk og et støperi som lager stearinlys, Løiten Lys. Vel verdt et besøk om man har problemer men for lite utvalg av stearinlys der man bor. Jeg følte at jeg «druknet» i lys.
Men stedets egne Brenneri- og Akevittmuseum viser, på en særegen teatralsk måte, akevittens utvikling, produksjon og landets alkoholpolitikk. Dette er en annerledes og spennende formidling av et museum og ikke minst av alkoholroboten Jeppe. Vel møtt til en omvisning.